Hele livet har jeg følt at jeg ikke har vært som andre barn, lekte ikke så mye med de andre barna og hadde ikke mange venner, dette er min historie.

Dette er min historie

Ettersom dette er min historie velger jeg og begynne med dette. Min beste venn var min tremenning som jeg alltid lekte med både på barneskolen og etter skoletid i fritiden. Jeg har alltid vært stille og sjenert.

Jeg var stille og sjenert, var alltid den mest rolige i klassen, satt ofte å drømte meg bort, da jeg ikke klarte å følge helt med.

På ungdomskolen så gruet jeg meg til å gå hver eneste dag, det var ett mareritt, trivdes ikke, å ble etter hvert mobbet av andre.

Ikke ville møte opp

Til slutt ringte moren min til læreren min å fortalte at jeg slet på skolen, ikke ville møte opp osv.

Da jeg møtte opp neste gang så tok hun seg bedre tid til meg, og da ble skolen litt lettere. Jeg fikk ekstra støttetimer slik at jeg fikk hjelp når jeg mistet konsentrasjonen i undervisninger.

Jeg valgte å begynne på folkehøyskole i sogn og fjordene, søkte på hestefag linje men kom så klart inn på kunst linje i stedet.

Likte meg ikke der heller og fikk hjemmelengsel, det ble mange tårer og ville bare hjem. Etter 3 uker klarte jeg ikke mer da sluttet jeg og tok den lange bussturen hjem igjen.

Faren min brant inne

Ikke mange ukene etter hjemkomsten så brant huset vårt ned, faren min brant inne og døde av røyk forgiftning, broren min ble 3 grads forbrent, alt var bare kaos.

Jeg ble enda mer deprimert, følte at jeg ikke dugde til noen ting, jeg var bare til bry for alle, jeg syntes livet var veldig urettferdig hvorfor fikk jeg leve mens faren min døde.

Det skulle vært omvendt mente jeg, så jeg sto på badet med ett barberblad i hånden å hadde planen klar i hode, jeg viste akkurat hvordan jeg skulle kutte meg, for å slippe å leve og være til bry for alle.

Kom aldri så langt

Men jeg klarte det ikke, jeg kom aldri så langt, jeg tenkte på at moren min ville bli alene å hun hadde akkurat mistet sin mann, å jeg ønsket ikke det heller.

Jeg la det fra meg å gikk ut med enda mer frustrasjon, for plutselig klarte jeg ikke fullføre det engang.

Nav gav meg opp

I voksen alder har det ikke gått så mye bedre, ikke klart å fullføre en eneste jobb, prøvd masse forskjellig, men jeg makter ikke, til slutt ga Nav meg opp.

Legen min og nav hjalp meg til å få ung ufør, det har jeg hatt i mange år nå, blir ikke rik på de pengene men jeg klarer meg.

ADHD

Først sent i fjor fikk jeg en lege som forsto meg, han forsto fort at jeg antagelig hadde ADHD.

Han var helt sikker på at det var derfor jeg ikke hadde klart å fullføre ting, og hvorfor jeg har slitt hele livet.

Jeg ble henvist til en nevropsykolog.

Hun sa jeg antagelig hadde ADHD og ASD og sendte en henvisning til en psykiater på ressurs klinikken.

Tiden på klinikken var dyr, men veldig verdt det for endelig får jeg litt hjelp. Jeg fikk prøve diverse ADHD medisiner og fant tilslutt en som fungerer for meg.

Livet kan begynne

Det var tøft, å ikke alt funket, men jeg fortsette med å prøve. Jeg har en fantastisk kjæreste og samboer som støtter meg og som forstår min situasjon. Jeg kunne begynne å leve litt igjen.

Det har skjedd mye der i mellomtiden før jeg traff han og kunne ha skrevet en bok men velger derfor å gjøre en lang historie litt kortere.

Dette var min historie – The End.